Tilbake til virkeligheten

De siste dagene fra Ljosland fjellstue var ikke gøy. 125 km ble tilbakelagt på asfalt og grusvei i løpet av tre dager. Trykksmerter, trafikkstøy og en evig kamp mot kilometerene var gjenganger for de siste dagene, selv om det gikk mye bedre en forventet. Jeg slapp unna gangsår og de helt store smertene.
Siste natt på turen ble tilbragt på hotell i Lyngdal. Etter en god natt søvn satte jeg igjen sekken på hotellet, snøret joggeskoene og labbet ut døren. 29 små kilometer gjensto. En lang distanse i seg selv å tilbakelegge på asfalt, men en dråpe i havet i den store sammenheng. Det var en blandet følelse i det jeg satte i marsj. Siste etappen. Dag nr. 150 av 150. Sommerfugler i magen. Sola skinner, det er vindstille og Norge viser seg nok en gang fra sin flotteste side. Utrolig kontrast fra starten av turen, da jeg kjempet mot storm etter storm, kulde og jeg lå værfast på de rareste steder.

Tiden gikk, og jeg nærmet meg stadig. Lukten av saltvann sved i nesen for første gang på lang tid, og det vekket barndommsminner fra late sommerdager på Jørpeland. Lyden av måkeskrik og båtmotorer var lyder jeg hadde glemt ut. Mange folk stoppet langs veien og lurte på om jeg ville ha skyss, og aldri før har det vel fristet så mye. Heldigvis holdt staheten stand, og jeg takket høflig nei. Fast bestemt på å nå målet.

20130829-115442.jpg

Og så skjer det. Fyrtårnet. Den hvite og røde majesteten kommer til syne. I 5 måneder har jeg sett for meg meg selv sittende på trappen av fyret, speidende utover havet med Danmark som neste holdepunkt. Det som i vinterens vrede virket som umulig og usannsynlig er nå innen rekkevidde. Følelsene koker inni meg, og jeg bryter ut i et enormt jubelbrøl som kan skremme vannet av de fleste, i det jeg innser at jeg har klart det.

20130829-114952.jpg

De siste 500 meterne ned til Lindesnes blir tilbakelagt. Jeg kommer til fyrtårnet og er helt følelsesløs. Det føles helt meningsløst ut at turen nå er over, og jeg klarer ikke å la gleden synke inn. Jeg går opp i tårnet, og speider ut over havet. ” Jaja, då va det gjort” , tenker jeg.

Jeg dypper føttene i sjøen, og telefonen ringer. Mor og far har ankommet i bil.

20130829-115616.jpg

Idet jeg ser mor og far kommer gående med norske flagg tar følelsene over. Jeg innser at turen er over, og at jeg endelig har klart det. Det er en del gledestårer, men mest vemodige tårer. Jeg har aldri sett for meg at turen faktisk skulle ta slutt, dette har jo vært livet mitt så lenge.
Mor og far hadde med seg en flaske champagne som smaker helt fortreffelig, og det går fort tomt for denne gastronomiske væsken. Vi ble på Lindesnes en stund, før vi går i bilen og kjører hjem. Bilen fyker avgårde, og kilometerne flyr avgårde. En dagsetappe blir tilbakelagt for hver 20 min jeg sitter i bilen. Det føles helt meningsløst, og jeg tenker på alle opplevelsene jeg går glipp av når jeg sitter i bil. Tiden flyr og plutselig sitter vi på ferjen over Høgsfjorden, og er vitne til en fantastisk solnedgang. Det føles rart å endelig være i sitt hjemdistrikt, og utrolig rart å svinge inn innkjørselen og være hjemme. Hjemme for meg har jo vært naturen, teltet og turisthytter og nå er jeg igjen tilbake på vakre Jørpeland.
Jeg ser meg i speilet på badet, og alt virker å være som da jeg forlot hjemplassen. Menneskene her er de samme, og Jørpeland ligger fortsatt flott til, klemt mellom fjell og fjord. Eneste forskjellen er at det er i ferd med å bli et stort hull i bakken på Solbakk, og skjegget og håret mitt er betraktelig lengre, samtidig som bagasjen min er fullastet av gode minner om natur og flotte mennesker på min reise.

20130829-120634.jpg

20130829-120657.jpg

20130829-133003.jpg
I går satt jeg å sorterte bilder, og det var først da det gikk opp for meg hva jeg har gjort. Alle de gode stunder foran bål, solnedganger og utsikter i verdensklasse. Alle timene med slit, blodsmak, melkesyre, kulde og vind. Og alle menneskene som har delt livet sitt med meg. Jeg angrer ingenting, og er utrolig glad for å fått muligheten til å gjennomføre en slik tur.

Jeg husker et møte veldig godt. Jeg møtte en flott dame ved navn May Wenche, på Finnmarksvidda, som selv hadde gått Norge på langs noen år tilbake. Det første hun sa da hun fikk høre at jeg var ute på langtur, var ” gratulerer”. Hun sa det på en måte at jeg skjønte at hun virkelig mente det hun sa, og jeg synes det var en treffende kommentar. Hun gratulerte meg ikke for ha komt frem Finnmarksvidda, men gratulerte meg for å faktisk å ha komt ut på tur. Det å la drømmen bli til virkelighet, og gjøre noe med den. Gripe muligheten når den oppstår. Jeg har lenge tenkt på det May Wenche sa, og den kommentaren der er bakgrunnen for mange timer med tenking og filosofering senere på turen.

Møte med May Wenche er bare et av utallige møter som har satt spor i meg. Et annet møte er da en mann stoppet langs veien for gi meg en sjokolade fordi han syntes synd på meg som gikk å slet langs veien. En 100% uegoistisk og flott gjerning som jeg og har tenkt mye på.
Jeg kunne ramser opp navn på mennesker som jeg har satt pris på i det uendelige, men kan dessverre ikke trekke frem alle. Jeg vil allikevel nevne Ole og resten av brøytemannskapene for husly, koselig prat og losji på Hønsa i Porsangerfjorden. Ingebrigt og Willy som jeg hadde flotte dager sammen med i Indre Troms, og familien til Lena Anita og Terje med venner for husly, mat og hyggelige samtale da jeg trengte det som mest i Sandvika, Nord-Tøndelag. Tusen takk!

Skulle det være noe du lurer på i forbindelse med min tur, eller du sitter å planlegger din egen tur, så er det bare å ta kontakt. Norge på langs er en flott tur, og kan anbefales på det varmeste, selv om vinterstid er det et skikkelig utfordring. Takk til alle som har følgt min reise, enten her på bloggen eller mennesker jeg har møtt i løypen.

I skrivende stund sitter jeg i en 30 Kvm stor kjellerleilighet i Trondheim, og kjenner på følelsen av mild klaustrofobi. Jeg er allerede godt kjent i marka rundt byen, og har daglige turer i skogen for å få litt utløp av turtrangen, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har bladd gjennom bildene fra turen og drømt meg bort. Ofte med tårer i øyekroken. Det er ingen tvil om at Norge på langs har satt dype spor i meg.
Jeg tar nå kurs i brønnboring, og satser på å få meg en jobb offshore etterhvert. Så er det noen som trenger en mann i arbeid, så er det bare å ta kontakt.

Takk til Klinikk + for sponsorhjelp på turen! Kan anbefale alle med ryggroblemer en tur innom dem. Uten deres hjelp hadde ryggen min aldri vært i stand til å påta meg en slik tur.

Takk til den lille nøttefabrikken for mye gode nøtter til å holde energinivået oppe underveis,

Takk til Kiwi Tau for mye god sjokolade.

Takk til Real Turmat for gode priser på Turmat.

Takk til mor og far!

150 døgn.
2697 km.
18 kg sjokolade
3 land
13 fylker

Turen er over.

20130829-133103.jpg

Advertisements

Bilder fra turen!

Nå har jeg endelig fått fart på sakene, og bilder fra turen er nå lagt ut her på bloggen. Jeg har totalt tatt ca 10 000 bilder i løpet av min vandring, og har plukket ut 130 av de beste som nå er ute for titting. Gå inn på egen side på bloggen som heter “Bilder” og der finner du godsakene. 

 

Vil forøvrig komme en avsluttende innlegg/oppsummering av turen i løpet av de neste dagene.

 

Håper det smaker!

– Sveinung

Eventyret nærmer seg slutten…

Ljosland fjellstue. Siste etappe i terreng er unnagjort, og nå gjenstår kun 120 km på asfalt før tåa skal dyppes i saltvann på Lindesnes.

De siste dagene fra Haukelisæter har vært preget av mye dårlig vær, så jeg har sovet på turisthytter hver natt. Første dag til Holmevasshytta og neste dag til Bleskestadmoen var begge tunge. Kroppen var tom for energi, og lårene var stive som tømmerstokker. På Holmevasshytta møtte jeg tre hyggelige Stavangerfolk, og det ble en koselig kveld. Godt å endelig høre sin egen dialekt igjen. På Bleskestadmoen valgte jeg å ta en hviledag for å la kroppen komme seg ovenpå igjen, og den ble tilbragt stående foran stekepannen, mens pannekakene ble stekt i et høyt tempo. 3 pk pannekaker gikk ned på høykant. Jeg møtte og to nederlendere på hytten, som jeg slo følge med neste dag mot Krossvatnet, via Mostøl. Han ene kastet på seg en grønn regnponcho da det startet å regne, og så ut som en grønn frosk der han hoppet rundt. Jeg fikk hvertfall noe le av.

Strekningen fra Haukelisæter til Storsteinen hadde jeg gått før i 2009, sammen med Marius Løvås, så det føltes rart å holde meg på kjente stier. Selv om jeg har sett Blåsjøen før, blir jeg like imponert over dens omfang hver gang jeg ser den. For et byggverk. Og for et enormt landområdet som nå er lagt under vann. Imponerende og litt trist på samme tid.

Ellers har der vært lite folk i Ryfylkeheiene. Et så flott område, med så bra hyttenettverk burde absolutt blitt brukt mer. På Hovatn turisthytte har jeg hatt 8 overnattinger gjennom de siste årene, og kun en natt har de vært andre folk enn meg og mitt reisefølge på hytten. Her har man med andre ord fjellet for seg selv. Ryfylkeheiene er veldig lettgått og frodig, samtidig som det er en endeløs steinhei, med en spennende historie. Her så jeg og mer rype på en dag enn hva jeg har sett de siste to mnd til sammen. Verdt et besøk

I Setesdalsheiene ble det en merkant forandring. Plutselig ble fjellene grønne, og med mer “snille” fjelltopper. Orntlig lettgått terreng, selv om det var litt bløtt. Mye folk var det og. Har møtt utrolig mye hyggelige folk, men kan dessverre ikke nevne alle. Vil allikevel rette en liten hilsen til Bodil og Eva for god middag, og hyggelige samtaler på Øyuvsbu. Takk for laget! Og en takk til Helge som tok sekken min et stykke. Ellers en stor takk til alle andre flotte folk som jeg har møtt på min vandring gjennom Setesdal og Ryfylkeheiene.

Fredags kveld var det et orntlig ruskevær over Sør-Norge, og Øyuvsbu hvor jeg befant meg slapp heller ikke unna. Det var tydelig at Tor var sint for et eller annet, og han var virkelig ute på tur med vogna og hammeren sin denne kvelden. Han kastet sin vrede over landskapet og det øste ned med regn, og blå lysglimt. En gang slo det ned kun få meter unna hytta, og hele bakken og hytta sto å ristet i noe som føltes som en evighet. Enorme krefter var i sving, og uværet varte i noen timer før Tor så seg lei av å plage oss jordboere.
Desverre hadde jeg glemt å sette fjellskoene mine under tak, så de var proppet fulle av regnvann neste morgen. God start på dagen.

Tenk, nå har jeg faktisk kommet til Ljosland. Fjellstuen hvor mang en Norge-på-langser har tilbragt en natt før meg, enten på starten av sin ferd, eller som meg- med ryggsekken tom for mat og hodet stappet fullt av opplevelser, inntrykk, erfaringer og historier. Da jeg starten turen var jeg usikker på om jeg kom til å fullføre turen, men nå begynner det så smått å gå opp for meg at målet er innen rekkevidde. For meg kunne turen nå vært over. Det gjenstår nå kun 120 km på asfaltvei, som jeg gruer meg til. De siste kilometerne gir meg ingen opplevelser eller naturgleder, og jeg kunne like godt endt turen her jeg er nå. Men nå er jeg så nære målet at det er bare å fullføre som er et alternativ.

Nå har jeg fått meg en god middag og første dysj siden Jotunheimen. Joggeskoene er tatt frem, sportsteipe ligger klar og fjellskoene er pakket nederst i sekken.
Nå er det bare å stenge ute smerter og negative tanker som kan komme de neste dagene, og ha 100% fokus på det hvite og røde fyrtårnet som står der syd i landet vårt. Neste stopp; Lindesnes!

20130804-205617.jpg

20130804-205638.jpg

20130804-205556.jpg

20130804-205624.jpg

20130804-205546.jpg

Siste innspurt

I dag starter siste etappe! Nå har jeg hatt en hviledag på Haukeliseter fjellstue, og er igjen klar for å snøre fjellskoene.

Den siste tiden har bare vært nydelig. Sol fra skyfri himmel i en uke, og flotte tempraturer. Det har vært til tider mye mygg over Hardangervidda, og drevet både undertegnede og andre fjellfanter til vanvidd. Første kvelden ble tilbragt på Sandhaug fjellstue. Her møtte jeg utrolig mye flotte folk, og det ble en artig kveld. Nydelig måneskinn og en skikkelig lys og fin natt. En i reisefølge jeg ble kjent med, synes det var så flott ute, at han rett og slett begynte å gå til neste turisthytte kl halv tre på natten. Selv sovnet jeg under åpen himmel til lyden av en horde mygg.

Neste dag gikk turen til Litlos. Endelig ferdig med strekningen Dyranut-Besså, som jeg synes var den kjedeligste på hele turen. En hel dagsmarsj med omtrent den samme utsikten.
På vei til Litlos traff jeg en hyggelig kar fra Karmøy ved navn Vegard, som jeg pratet med resten av dagen. Han var på en 3-dagerstur på vidda, som et avbrekk fra hverdagen. På Litlos ble det bading og noen øl til kvelds. Også her treff jeg utrolig mye hyggelige folk, og set ble en festlig kveld. Litlos er uten tvil den fineste betjente turisthytten DNT har, og kanskje den eneste som ikke har et preg av å være en turistmasking og et hotell. Anbefales!

Neste dag var det 41 km ned til Haukeliseter. Turen gikk via Hellevassbu, og over en rekke snøfenner. Fremme etter ca 10 timers gange. Nydelig vær.

Nå er jeg altså i gang med siste etappen, gjennom Ryfylkeheiene, Sirdalen og ner til Ljosland. Fra Ljosland er det ca 120 km på vei ned til fyrtårnet. Nå er jeg så nærme hjemme at jeg kan nesten kjenne lukten av saltvann og puffet ris, og høre lyden fra hammerverker spre seg utover Idsefjorden. Det er litt vemodig, men og godt å endelig starte på siste etappe.

Nå skal det bli godt å dyppe tåa i saltvann!

20130726-083310.jpg

20130726-083320.jpg

20130726-083333.jpg

20130726-083344.jpg

20130726-083352.jpg

20130726-083402.jpg

20130726-083413.jpg

20130726-083438.jpg

Dyranut fjellstue

Etter en nydelig etappe fra Finse, er jeg nå på Dyranut fjellstue. De siste dagene har vært helt fantastiske med utsikt mot Hardangerjøkulen. Blant turens flotteste etapper. Nå ankom jeg nettopp Dyranut, og fortsetter mot Besso turisthytte i dag. Sol fra skyfri himmel, og flotte temperaturer.
Nå går jeg inn i et terreng der jeg har gått før, og strekningen Dyranut til Årdal er kjent terreng, som jeg har gått før sammen med Marius Løvås. Skal bli rart å bevege seg gjennom områder der jeg har satt mine føtter tidligere.

Nå traff jeg på en meget hyggelig kar fra Jørpeland som kunne kjøre sekken min 16 km ca inn til Tinnhølen. Tusen takk!

20130722-120030.jpg

20130722-120035.jpg

20130722-120042.jpg

20130722-120052.jpg

20130722-120104.jpg

20130722-120117.jpg

Kjente trakter

Finse! Iungdalshytta-Finse. 14 timer. 47 km.

Anmarsj kl 08.30 i går (fredag). Nydelig vær, og nesten vindstille. Fortsatt en del stein, men mye bedre terreng å gå i. Traff mye hyggelige mennesker på Iungdalshytta, og det samme i stien på vei til Finse. Gikk innom Kongshelleren, og tok lunsj der,før ferden fortsatte mot Geitrygghytta. Nydelig tur!

Kl 19.00 var jeg endelig fremme på Geiterygghytta, etter 9 timer. Her tok jeg meg en god middag, en dusj, og kom i prat med utrolig mye hyggelige folk. Takk for praten, og god tur videre! Da klokken ble halv ti kjente jeg igjen at føttene var restituert, så jeg valgte like greit å bare spenne hoftebeltet, og sette i marsj de siste 15 km ned til Finse. Det ble mørk før jeg endelig var fremme kl 2 på natten. Siste stykket var kronglete, og det endte med at jeg gikk skikkelig på trynet, noe som resulterte i knust speilreflekskamera. Hipp hurra. Heldigvis var det ingen som så det klønete fallet mitt. Stilkarakter null!
Vel fremme på Finse fant jeg en sofa på turisthytten, og fikk meg 3 timer velfortjent søvn, før frokost, nå går turen videre mot Dyranut, etter sightseeing i Finse!

20130720-082934.jpg

20130720-082949.jpg

Stein så langt øye kan se.

De siste dagene har vært preget av lavt skydekke, vind og tykk tåke. Jeg har nå vandret et godt stykke gjennom Skarveheimen, og ankommer Finse på lørdag.

Etter en natt i Tyinkrysset satte jeg kursen mot Sulebu. Det var mye vind, 50 meter sikt og mye reinsdyr i området. Jeg la meg inn på Sulebu etter kun 5 timer gåing. Føttene var slitne etter 35 km dagen før. På Sulebu fikk jeg følge av en trivelig gjeng med ungdommer som var på vei til Vinjerockfestivalen ved Eidsbugarden i Jotunheimen. Hyggelig gjeng, som holdt praten gående inn i de små timer.

Dagen etter ventet en ny dag i tåkeheimen. 33 km ble tilbakelagt i tett tåke, regn og steinrøys. Fryktelig tungt å gå i glatt steinrøys store deler av dagen. På det meste gikk jeg sammenhengende i en 5 km lang steinrøys. Luftfuktigheten var såpass høy at man kunne omtrent slukke tørsten med et skikkelig magadrag, så berg og stein var fryktelig glatt. Gikk hodestups i steinrøysa 3 ganger, og en gang havnet jeg ned en skrent. Like blid. Etter en 5 minutter lang sjokoladepause lettet en ørn kun 15 meter unna. Utrolig flott og majestetisk dyr, og en sjelden opplevelse å se ørn på så nært hold. Utrolig grasiøs.

I dag er jeg på Iungdal turisthytte. En betjent turisthytte i hjertet av Skarvheimen. Her er det trådløst Wifi via satelitt. Definitivt ikke normal standard. Ellers en veldig flott turisthytte med sæterdrift. Her beiter hester, kyr og sau om en annen, og man kan kjøpe hjemmelaget ost og rømme. Det har vært nok en dag med tåke og regn, men enda kraftigere vind i dag. Det har blåst ca 15 M/S, og kanskje mer i kastene, til tider vanskelig å holde balansen. Så sterk vind og glatt steinrøys er ikke å anbefale. Vinden skal øke i løpebane kvelden, før den skal avta til i morgen. Planen var egentlig å gå videre i dag, men valgte å gi meg siden vinden var så sterk.

Hvis noen lurer på om Skarveheimen er verdt å besøke, så kan jeg dessverre ikke svare på det. Jeg har ikke sett annet en skotuppene mine omtrent, grunnet tåke. Men skotuppene mine er utrolig vakre. Anbefales.

20130718-163531.jpg

20130718-163505.jpg

20130718-163518.jpg

20130718-163604.jpg

Fjellstøvelekspressen!

Nå er jeg ute av Jotunheimen, og sitter på Tyinkrysset fjellstue. Det er tåke, lavt skydekke og regn som preger værbildet. Siden Otta ble det en del kilometer langs vei, men nå er jeg ferdig med veitrasking, og har kun det siste stykket ned til Lindesnes igjen på vei. Skal bli herlig å traske kun i terreng fremover!

Etter Otta, fortsatte jeg til Sjoa, og fulgte elva Sjoa til bygda Heidal. Planen var egentlige å gå et par mil til, men grunnet vannblemmer og intense smerter satte jeg opp teltet i Heidal. Jeg fant en gressflekk, klemt mellom Bygger’n, Kiwi og basen til en padlefestival som ble arrangert. Jeg fant meg godt til rette, og hadde faktisk tilgang til trådløst Internett inne i teltet. En ny opplevelse!

Neste dag skulle jeg møte Marius og Hege på Glitterheim fjellstue, så det ble en lang etappe langs vei. 44 km totalt. Heldigvis ringte telefonen underveis, og det viste seg at mor og far var i området. De kjørte sekken min to mil, og lasset meg ned med mat. Herlig å gå langs vei uten sekk. Tusen takk! Vel fremme på fjellstuen kl19.30, etter 11,5 timer på vandring.

Teltet ble satt opp, og etter en kveld med hyggelig lag, var det dags for å krype i posen. Jeg sovnet i det hodet traff bakken, men ble vekket kl halv ett på natten. Ute hørte jeg en voldsom skriking. Jeg lyttet lenge, og bestemte meg etterhvert for at det var et barn som ropte på pappa. Jeg tenkte at nå var uhellet ute, og kledde på meg godt med klær og var forberedt på å være ute å lete en stund. Hodelykt ble tatt med, og jeg vekket Marius. Etterhvert så vi en lykt som lyste, lang oppe i fjellsiden, og utenfor alle stier. Ropingen fortsatte, og etterhvert var det og en som svarte, kun 500 meter unna. Her er noe galt, tenkte vi. Vi tok kontakt med vedkommende, og det viste seg at det var en gruppe på 10 russere som hadde gått bort fra hverandre. Han vi snakket med bablet i vei, men det var ikke mye vi forsto. “Lost in the middel of Norway”, var omtrent det eneste vi fikk ut av han. Han virket beruset, og før vi visste ordet av det forsvant han like fort som han kom. Vi møttes noen dager senere, og han så noe flau ut da han så oss. Makan til oppførsel.

Fra Glitterheim gikk turen til Spiterstuelen. Jeg hadde utrolig vondt i føttene, så det var ingen bra dag for min del, selv om naturen var storslagen. På Spiterstulen ble den en natt innendørs. Her var den basseng og badstu. Overdreven luksus som ble utnyttet til det maksimale!

Neste dag gikk turen til Gjendebu- turistforeningens eldste hytte. Turen var utrolig flott, og føttene mine var igjen i knallform etter gårsdagens luksus. Stien var på det høyeste 1600 meter over havet, og vi fikk smake vinteren igjen. Snøbyger og kraftig vind. Jotunheimen er ikke til å spøke med! På Gjendebu tok vi nok en natt innendørs. her traff vi mye hyggelige folk. Størrelsen på sekkene våre fikk en del oppmerksomhet, og folk ville nesten ikke tro sine ører da jeg fortalte vekten på sekken min. 27 kg er en vekt jeg er blitt så komfortabel med, at det føles utrolig greit, mens folk flest sliter med sine 10-12 kg. Nok et tegn på at formen min nå er på topp.

Takk for turen Marius og Hege.

Nå er jeg igjen alene, og jeg har booket en billett på fjellstøvelekspressen. Turen gjennom Skarveheimen, Hardangervidda, Ryfylkeheiene og det siste stykket til Lindesnes, går gjennom diverse terreng, og med varierende veistandard. Ankomst fyrtårnet er etter nøye kalkulering beregnet til en gang i fremtiden. Nå er det bare å spenne hoftebeltet, nyte turen, og satse på å unngå motorhavari, eller at sjåføren sovner bak rattet. Jeg ønsker meg selv en god tur!

20130716-105150.jpg

20130716-105200.jpg

20130716-105212.jpg

20130716-105224.jpg

20130716-105236.jpg

Jotunheimen

Nå sitter jeg på Spiterstuen fjellstue, klemt mellom Glittertind og Galdhøpiggen. Vannblemmene verker, og ute skinner sola på de høye tinder. Jeg har nå følge av mine gode venner Marius Løvås og Hege Apeland. I morgen går turen sørover for min del, mens Marius og Hege skal på Galhøpiggen. Etter 9 netter i telt og under åpen himmel, var det nå godt med en natt innendørs.

20130713-193226.jpg

20130713-193302.jpg

20130713-193236.jpg

20130713-193217.jpg